ta fyr!

send the fire

2009-07-19T05:10:00.000-07:00

Stephanie spurte om ikke de som har deltatt på Ignite ville skrive til Frelsesarmeens ungdoms nettside i Canada, www.sendthefire.ca, om hvordan det har vært å være en del av programmet. Her er mitt svar:

Epilog

epilog

2009-06-28T02:35:00.001-07:00

Nå sitter jeg på Keflavik og føler på sett og vis at jeg er i ingenmannsland både fysisk og emosjonelt. De siste ukene i Toronto har vært fulle av oppsummeringer og avskjeder. Setninger som begynner med "husker du da..." eller "hva har vært din favoritt..." har sneket seg inn i så mange samtaler at det nesten blir kjedelig. Jeg har brukt den siste måneden til å reflektere over hva disse månedene har vært for meg, og hvilken betydning det kommer til å ha for fremtiden, og konklusjonen som jeg uttalte på vår "vitnemålsutdeling" (graduation); Ignite var ikke hva jeg forventet.

Jeg har fortsatt så mye å lære, og når jeg nå ser tilbake på ti måneder med intens livslæring blir jeg mer ydmyk enn stolt over det jeg har lært. Jeg tror at jeg kommer hjem annerledes enn jeg dro og jeg håper at forandringen er til det bedre. Det har vært et tøft år for meg psykisk og emosjonelt. Jeg har trivdes og mistrivdes på en og samme tid nesten kontinuerlig. Når jeg ser tilbake på noen notater jeg gjorde før jeg dro, ser jeg at jeg fikk det jeg ba om... "Kjære Gud, knus meg og form meg". Og underveis slet jeg med å se det store bildet, og jeg skjønte ikke at min største utfordring skulle bli mangelen på det samme. Hvordan kunne jeg vokse når jeg ikke fikk slippe til, når jeg ikke fikk bli brukt til det jeg var god på?

Det er ikke lett å oppsummere ti måneder i ett eneste lite blogginnlegg. Spesielt ikke da dere som leser dette ikke har vært i Regent Park og sett ungene leke i vannsprutern de siste varme dagene. Dere har heller ikke vært inni de skrale heisene og kjent luktene i oppgangene. Dere har ikke vært med på å sette opp til gudstjeneste i nærmiljøsenteret, og vet ikke hva det vil si å rulle de store, tunge trekassene med lydutstyr fra kontoret og inn i bilen. Dere kjenner ikke de som jeg kjenner, hverken barn eller voksne, og de fleste av dere vet ikke en gang navnet på de jeg har bodd sammen med - de som nå betyr utrolig mye for meg og som jeg regner som mine søsken. Og jeg skriver ikke dette for å klandre dere, men for å gi meg selv litt rom. Jeg håper at dere er ærlige når dere spør om hvordan jeg har hatt det, og jeg ber om tilgivelse for fattige eller oppskriftsmessige svar fra min side. Det er nemlig bare så alt for vanskelig å skulle si noe vettugt fra en virkelighet til en annen. Takk for at dere er forståelsesfulle og tålmodige. Det er mye for en liten skrott å skulle prossessere, og jeg tror jeg kommer til å trenge litt tid. Merkelig nok kommer jeg nok også til å savne mange folk og rare ting. Og det siste er absurd også for meg; etter å ha lengtet hjem så lenge, skal jeg komme til å lengte tilbake når jeg kommer hjem.

...

2009-06-13T17:31:00.001-07:00

Dårlig samvittighet skaper sjelden gode blogginnlegg... Jeg gjør et tappert forsøk på å skrive noen linjer om hva som har vært, men må gi opp. Ute skinner sola og jeg er trøtt etter å ha svømt i et basseng hele dagen.

Jeg kom meg til Winnipeg og tilbake sammen med teamet. Tilsammen 48 timer i en sliten 12 seaters buss er en påkjenning, men vi klarte det!

I går hoppet jeg fra fem meter ned i et 15 graders kaldt vann. Jeg følte at det var noe jeg måtte gjøre på vegne av alle nordmenn. Jeg måtte forsvare alle vikingers ære.

Nå kom noen og spurte om jeg ville bli med til en bokhandel.

Beklager alle sammen.
Snart kommer jeg hjem og kan snakke med dere ansikt til ansikt.

alt det som skulle ha vært

2009-05-27T10:18:00.001-07:00

Det var så lenge siden nå, og det var så mye jeg skulle ha skrevet. Mer enn en måned siden sist jeg postet noe. Jeg skulle ha skrevet om hva som skjedde i min friuke, da jeg dro med Tara til Leamington. Da kunne jeg skrevet om den store hunden hennes og om en lang kjøretur i flatt landskap. Jeg skulle ha skrevet om moteshowet vi hadde med Verity-jentene og alt styret rundt det med make-up og hår og mange rare damer. Og the Drawer boy skulle jeg ha skrevet om, skuespillet som jeg så på Sanctuary og som fikk meg til å både gråte og le. Så kunne jeg ha skrevet om fint vær og om varme dager om trær som blomstret hvitt, rosa og lilla. Da ville jeg sikkert også tatt med betraktninger om en vår uten allergi. Og hadde jeg vært flink ville jeg skrevet om da vi spilte fotball på bursdagen til Heidi mens det høljet ned, og hvor morsomt det var. Og da ville jeg sikkert også ha nevnt vennene hennes som var på besøk fra Tyskland og sagt noe om inspirerende samtaler og kanskje dratt inn andre inspirerende samtaler som jeg har hatt både her og både der. Også kunne jeg ha skrevet om den absurde 17.maifeiringen (eller mangel på sådann), om å gå i tog på Bloor Street og om det å vinne Melodi Grand Prix dagen før, og om det å se MGP på storskjerm med en hurv av MGP-jomfruer samt representanter fra sølvbukselandet Tyskland tilstede. Også skulle jeg skrevet om det å avslutte ting. Og om det å glede seg til å komme hjem. Og om ambivalens. Det var det jeg skulle ha gjort. Men det gjorde jeg ikke. Og nå er det litt sent. Men jeg lover å poste noe snart. Noe om det å skulle dra på tur til Winnipeg, kanskje. Om det å grue seg til en 24timer lang kjøretur...

min båt er så liten

2009-04-16T08:04:00.000-07:00

Av og til skjer det små mirakler i hverdagen. Og hvis du er flink til å se etter, så skjer det små mirakler oftere enn du skulle tro.

Jeg har blitt kjent med så mange mennesker her i Regent Park. Og spesielt har jeg fått kontakt med en hel hurv av ti-år-gamle jenter. Og jeg har funnet ut at det å jobbe med barn er både mye enklere og vanskeligere enn man skulle tro, og mye vanskeligere og enklere enn å jobbe med tenåringer.

Jeg var veldig ung da jeg bestemte meg for å tro på Jesus. Og de første årene av mitt liv ble den bestemmelsen på sett og vis tatt for meg. Selv om jeg har mange minner med åndelige opplevelser fra min oppvekst, kan jeg ikke fastsette en dato da jeg tok en beslutning om å være en kristen. For meg har det vært en reise. Men jeg husker at jeg allerede som syvåring opplevde bønnesvar og hadde sterke trosopplevelser.

Tiffany er ti år. Hun er en guttejente full av futt og moro. Jeg ble kjent med henne i hennes eget territorium -i klasserommet. Jeg vet navnet på klassekameratene hennes, på læreren hennes, på mammaen hennes, søsteren og mammaens kjæreste. Tiffany stoler på meg. Hun vet at hun kan komme til huset vårt når som helst og møte trygge "voksne" som bryr seg. Hun vet at jeg bryr meg og hun vet at jeg tror på Jesus.

Da Tiffany på søndag ettermiddag rakk opp hånden etter en tale med invitasjon til å ta i mot Jesus kunne jeg frimodig sette meg ned ved siden av henne og be. Og da tårene trillet nedover kinnet hennes, kunne jeg tørke de bort. Og når møtet var over og hun igjen løp rallende i gangene, kunne jeg smile og si; vi sees på tirsdag, og vite at det var sant.

Dette er for meg et mirakel. Vennskap på tvers av alder og nasjonalitet, på tvers av kultur og oppvekstvilkår. Jeg har fått mange, mange små søstre her i Regent Park og når jeg får dele med dem livsgrunnlaget mitt, årsaken til at jeg er her, det som ligger meg på hjertet, er det også et mirakel. Det gir meg umåtelig stor glede og inspirasjon.
Og i et glimt, et lite øyeblikk, ser jeg alt klart og tydelig.

påskeekstravaganza

2009-04-09T08:09:00.000-07:00

"Det passer jo perfekt til påske" jublet jeg da jeg så at den nye boken for bokklubben vår var en krim. Ti ansikter rundt bordet så forundret på meg og lo. "That's the most random thing I've heard today", var responsen jeg fikk mellom de mange latterhikstene. Og så går det opp for meg. Påskekrim er en norsk ting. Det er intet mer enn forlagens pr-kampanje for å selge flere bøker. Lattermild forsøker jeg å forklare. Men det er nok en av disse kulturforskjellene som ikke lar seg oversette så lett.
Og selv om Canada er et kristent land og kirkene rundt om tar påskefeiringen veldig alvorlig, er det ikke en like betydelig markering for mannen i gata som det jeg har inntrykk av at det er hjemme. For i Norge har vi jo supplert påskeevangeliet med appelsiner, kvik-lunsj, ski og krim. Og selv om det er gode ting, drukner de kanskje budskapet for de fleste.
Jeg kjenner at jeg savner litt av markeringen (selv den ikke-religiøse) for det setter meg liksom i riktig stemning. Men kanskje jeg i år klarer å trenge litt dypere ned i materien? Kanskje kan jeg feire påske på grunn av Jesus og ikke fordi jeg har fem dager fri til å stå på ski?
På den andre siden; Det er lettere å la en langhelg med noen religiøse markeringer gå seg hus forbi her en det der er hjemme. Spørsmålet blir om vi med vår merkelige markering av opphavet til den kristne tro drukner budskapet, eller om vi gir anledning for alle, troende eller ikke, å ta del i den...

lat mandag

2009-04-06T08:58:00.000-07:00

Jeg har overnattet hos Sharon i natt, og kjenner at kroppen er takknemlig for en god natt søvn i en god seng. Nå sitter jeg ved kjøkkenbordet hennes etter en langsom og god frokost. Det er mandag og fridag og jeg har rømt huset på shuter street. Det er deilig å komme vekk litt. Dette er liksom et ordentlig hus, et skikkelig hjem. Folk som har bodd i kollektiv vet kanskje hva jeg mener; Her er det en full krydderhylle, mel i skapet, et komplett servise og et fult kjøleskap. Dessuten er det rent. Rent til og med under bordet, bak brødristeren og i bunnen av skuffene. Og jeg frykter hverken for mus eller kakkerlakker. Men det jeg nyter aller mest er roen i huset. Klokken er tolv. Snart skal jeg karre meg opp til badet, krype ut av pysjen og ta meg en lang dusj. Jeg elsker late dager!

Det har snødd litt i dag, og jeg blir minnet om at skadefro sjelden er en god ting. Jeg har nemlig godtet meg litt over at folk der hjemme har måttet tåle mye snø, mens vi her i Toronto har nytt våren i flere uker nå. Det har riktig nok ikke vært veldig varmt, men bare veier og solskinn setter meg i det minste i riktig stemning. Da jeg våknet i morges og tittet ut på en hvit verden sank hjertet i brystet. Og selv om jeg vet at det regner (og snør) på de rettferdige og urettferdige, og at hva jeg tenker og mener ikke kan forandre det, var det en liten påminnelse om at skadefroen som oftest kommer tilbake som en boomerang.

Jeg har bestilt billetten hjem, og har begynt å telle uker. Samtidig begynner jeg først nå å virkelig føle at jeg blir kjent med folk her. Det er herved duket for mer ambivalens...

sweet memories...

2009-03-25T11:26:00.000-07:00

Hvem i sin rette forstand finner på å ta med seg 70 unger fra Regent Park i alderen 6 - 12 år opp til Jackson's Point i fem dager for March Break Camp?

Vet du forresten hvor liten en seksåring er? Mange av dem har ikke fortenner, og de gråter fordi de lengter hjem, og de væter senga om natten og de kan skrike til de nesten kaster opp. Og visste du hvor obsternasig en tolvåring kan være? Noen av dem ser akkurat ut som tenåringer. Og de liker sminke og Rhianna og vil ikke gjøre som du sier fordi du ikke kan bestemme over dem (tror de). Og vet du hva som skjer med unger som vanligvis medisineres for ulike bokstavsykdommer når de ikke tar medisinene sine?

Personlig sitter jeg igjen med noen fantastiske minner! På lørdag var det godt å kjenne etter en dags hvile at jeg kunne gått en uke til (tatt i betraktning at jeg hadde den "enkleste" gruppen jenter). To av de sterkeste minnene fra leiren har det til felles at de skapte en møteplass for noe hellig midt i hverdagen.

Onsdag ville Sheila putte Jesus i hjertet. Og det sa hun til meg mens vi holdt på å rydde hytta rett etter frokost. Nå med en gang, sa hun. Javel, sa jeg. Også satte vi oss ned på senga og bad en kort frelsesbønn mens de andre jentene summet rundt oss i ryddemodus.

Torsdag natt banket det på døren. Jeg fikk beskjed om at to jenter hadde spurt om å få snakke med meg, mentoren deres. Og i en kjip situasjon hvor mange hadde sagt og gjort ting de kom til å angre kort tid etterpå, fikk jeg torsdag en sjelden mulighet til å snakke inn i jentenes liv. Og vi ba sammen og lo sammen, og et bånd som jeg ikke hadde forutsett ble knyttet mellom oss den natten.

Bortsett fra bæsj i dusjen, sengevæting, oppkast, slåssing og drama, var alle enige om at det hadde vært en fin leir...

more images...

2009-03-11T17:51:00.001-07:00

skriv, skriv, skriv!

2009-02-26T08:09:00.001-08:00

Skriv om det du opplever, om menneskene du møter, om historiene de forteller deg, sa han. Han hadde dette lure smilet og glimtet i øyet og i det hele tatt noe ved seg som gjorde at jeg ble veldig oppmuntret etter samtalen vi hadde. Det er til inspirasjon for andre, fortsatte han.
Og jeg begynte å tenke på det Lyf sa og hvordan jeg best kan formulere det jeg opplever både der på Sanctuary, hvor vi snakket, og i Regent Park slik at det blir til glede og inspirasjon for andre. For det er jo ikke i utgangspunket lett å skulle videreformulere for eksempel Johns historie som han delte med meg over en kopp kaffe på Sanctuary like før. Han fortalte meg om barndommen og om overgrepene og om posttraumatisk stress og angst som han slet med nå, og om fattigdommen han lever fordi han ikke kan jobbe. Alt uten at jeg hadde spurt.
Det er ikke en enkel oppgave å skulle skrive ned disse tingene på en måte som gjør at de forstyrrer, men samtidig inspirerer. For historiene er rystende og ubehagelige, og det er ikke til å komme bort fra at meste av tiden har du lyst til å stikke hodet tilbake under dyna, til et komfortabelt sted, hjem til Oslo og koselige kafeturer til problemfrie dager. For det finnes ikke et godt eller rett svar. Og jeg blir fullstendig blottlagt når noen deler sin historie. For hva vet vel jeg.

Og det var denne tanken som satt igjen etter forrige tirsdag da vi hadde hatt vår faste "lekseklubb". Ti jenter kommer hver uke for å snakke med Joanne og Sue (og meg - siden oktober) om livet om kjærligheten om skole og familie. Og sist tirsdag ble det spesielt bra, eller vanskelig og tungt om du vil. Fordi Chris Brown slo Rihanna, og fordi Joanne er eksepsjonelt god på å trekke de linjene, snakket vi om voldelige forhold, om overgrep, om maktmisbruk og om hva som er greit og ikke. Det satt ni jenter rundt bordet og spiste. Åtte av ni mente at det er forståelig (og i grunnen akseptabelt) at kjæresten din slår deg hvis du provoserer ham. Jeg kjente haka falle ned til brystet og øynene begynte å vanne fordi jeg rent glemte å blunke. Og på en enkel, men genial måte begynte Joanne å pakke ut noen av kjerneverdiene hos jentene. Og når Lisa så begynte en setning med å si, da pappa brukte å slå meg... kjempet jeg med tårene - ikke fordi jeg glemte å blunke.
Og spørsmålet som jeg satt igjen med var det samme som folk i vanskelige situasjoner har stilt seg til alle tider; hvorfor meg? Men jeg stilte spørsmålet fordi jeg ikke har hatt det vanskelig. Hvorfor har jeg levd beskyttet, elsket og oppmuntret gjennom hele mitt liv. Det er jo ikke normalt egentlig...

nedoverbakke

2009-02-15T08:40:00.001-08:00

Jeg sitter online og skriver dette. Noe som ikke har skjedd for ofte i det siste. Internettilkoblingen på kontoret har vært veldig ustabil i flere uker nå. Endelig har de klart å fikse en god linje til de stasjonære maskinene, men det trådløse nettet er dårligere og mer ustabilt enn noen gang før. Jeg aner ikke hvorfor, for vi har hatt noen inne som skulle fikse det... Vel, vel. Jeg er ikke kvalifisert til å gi noen råd i det departementet. Så nå sitter jeg på Starbucks og surfer på trådløse bølger via mitt Starbuckskort.

Ute skinner sola. Det er en lat søndag formiddag. Snøen har smeltet, og været har blitt kaldt igjen, men uten mer nedbør denne gangen. Kafeen jeg sitter i har mange gjester, men jeg er alene. Og i dag er det veldig godt å være litt alene. Snart må jeg tusle de to kilometerne hjem igjen til bibeltime og gudstjeneste med rigging og pakking. Men for nå er jeg her med blekt solskinn og svart kaffe og et stort smil om munnen.

Jeg har vært på morgengudstjeneste i den romersk-katolske kirken igjen. Og jeg fant igjen at jeg var fullstendig fremmedgjort der. Jeg kjenner ikke liturgien. Jeg vet ikke hva jeg skal svare i de repitative bønnene. Jeg vet ikke når jeg skal knele og når jeg skal stå. Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal korse meg. Derfor ble jeg sittende helt åpen for å ta inn alt som skjedde. Og det hele er for meg mystisk og vakkert, og det føles som om jeg deltar i noe større enn meg selv. Jeg er klar over at jeg har skrevet en hel artikkel om dette tidligere, og jeg vil ikke repetere meg selv, men den romersk-katolske gudstjenesten representerer en så sterk kontrast til vår ettermiddagsgudstjeneste i 614 at jeg ikke klarer å la være å undre meg over det. Vi tilhører den samme tro, men vi har så ulik utøvelse av den. For meg vitner det om en stor, generøs og mangfoldig Gud.

Jeg er over halvveis i mitt opphold her. Og jeg kjenner gleden og frustrasjonen over "nedoverbakken". Jeg lengter hjem, samtidig som jeg føler at jeg ikke har nok tid igjen her til å gjøre det jeg har lyst til. Som seg hør og bør begynner også jeg på denne tiden av året å tenke på høsten. Der hjemme kommer søknadsfrister og studielånsinnbetalinger og jeg kjenner at jeg er langt unna (selv om internett gjør alt veldig lett). Livet her er veldig distansert fra alt som skjer der hjemme. Jeg begynner også å lure på hvor mye jeg har forandret meg, og om folk der hjemme har forandret seg, og hvordan jeg skal "passe inn" når jeg kommer hjem. En ting er i alle fall sikkert - jeg savner venner og familie og gleder meg til å se alle igjen :)

Nå må jeg avslutte. En kald og solrik februarsøndag venter utenfor.

Images of Regent Park

2009-02-09T12:25:00.001-08:00

Jeg krysser sølepytter og saltstenkte gater. Det er en grå dag i dag. I går skinte sola og hele verden var badet i et kjølig vinterlys. Og denne trolldommen gjorde alt magisk, vakkert og pittoresk. Jeg tenkte at det var en god dag å ta bilder i, og at jeg ville dokumentere Regent Park. I dag er det en grå dag, og søplet på bakken kommer til syne der snøen smelter. Jeg er på vei til butikken og velger å gå igjennom parken, parken som ikke er en park, men et boligområde. Et avgrenset område av lavblokker, høyblokker og rekkehus som står i vinkler mot hverandre og danner vindtunneler og mørke rom mellom seg. Og midt inni denne parken finner du et par lekeplasser, en inngjerdet hage, en liten sjappe, et par parkeringsplasser, en skøytebane og en hel del skrot. Murveggene omgir parken. En urban jungel. Og innimellom lyser enkelte fargerike bilder opp. Bildene som utsmykker parken er de lokale kunstnernes verk. Bildene forteller historier om vold og kriminalitet, om død og sorg, om barn og lek og om håp om en bedre fremtid. I dag vil jeg dele dem med dere. Og bildene tatt på en solskinnsdag dokumenterer at solen kan skinne og minner oss om at våren skal komme.

I'm still here

2009-02-03T09:16:00.000-08:00

I går hadde vi fri, som vi alltid har på mandager. Chris, min team-kammerat Jamies pastor fra Manchester, var på besøk, og fordi solen skinte og alle var glade bestemte vi oss for å dra til Niagara Falls. Det var en av de virkelig gode dagene. I alle fall for meg. Jeg smilte og lo hele dagen. På veien stoppet vi i Hamilton for å besøke Pernell på Freeway, drakk god kaffe der og spiste god Thai på en restaurant. Og jeg hadde solbriller på og var intet mindre enn en superstjerne i bilen.
Niagara Falls var kanskje ikke det mest imponerende jeg har sett. Men det er jo en av disse tingene man må se - i alle fall hvis man bor så nærme. Og vi så. Og vi smilte og lo og solen skinte. Også satte vi snuten hjemover. Men så kom Sarah på at hun hadde glemt noe.

For en uke siden var vi i Cleveland, Ohio på Urban Forum. Det var et forum for teologi omkring urban mission. ”All the little chicks with the crimson lips says Cleveland Rocks, Cleveland Rocks”. Cleveland does not rock. Det er i alle fall min konklusjon etter å ha vært der. Rock n’ Roll hall of fame var morsomt, men rocket ikke... Forumet på den annen side rokket meg og en del andre ganske kraftig. Det var mange interessante og gode debatter omkring de kristnes kall til å tjene de fattige, utestengte og undertrykte. Bart Campolo var der og utfordret på godt og vondt. Og ikke alle var enige, men jeg elsker jo en god diskusjon.
Det var også stas å bo på hotell med svømmebasseng og boblebad og store senger. Jeg nøt hvert sekund av hele opplevelsen. Det var også godt å få et lite brekk i fra Regent og hverdagen vi har her. Skulle ønske det hadde vart lenger... Men jeg er tilbake her nå. I Regent. Jeg er fortsatt her.

Å komme til Cleveland, eller rettere U.S.A var en opplevelse i seg selv. I minibussen hadde vi fire Canadiere, en danske, en italiener, en nordmann, to briter og to tyskere. Og vi var ganske nervøse ved grenseovergangen. Men de behandlet oss fint. Vi smilte og takket og bukket og nikket da vi fikk det grønne kortet i hånden og lovet på tro og ære å levere det inn igjen på returen. Problemet oppstod da Sarah på tilbaketuren bestemte seg for å sitte i en annen bil, og dermed glemte å gi tilbake det grønne kortet...

Det er dette Sarah sikter til da hun roper ut at hun har glemt noe. Vel, hun visste allerede at hun hadde glemt å gi tilbake det grønne kortet. Derfor hadde hun tatt pass og grønt kort med seg på vår utflukt til Niagra Falls, fordi det finnes en grenseovergang der. Men i bulderet fra fossen og all moroa har vi helt glemt å finne grenseovergangen.

Etter mye frem og tilbake finner vi ”bridge to the U.S.A.” Lykkelig parker vi utenfor det som ser ut til å være kontoret på Canadisk side og lykkelig kommer Sarah tilbake til bilen med passet i hånda og et stor smil om munnen. Det bød ikke på noe problemer.

Problemet oppstår først når vi skal kjøre ut fra ”parkeringsplassen”. Heisann! Her var det enveiskjørt gitt... En dame i uniform forklarer oss at vi ikke kan snu, nå er det for sent, vi har kommet oss inn i ingenmannsland. Den eneste løsningen er å fortsette over brua til den andre siden og forklare hva som har skjedd. Lattermilde krysser vi grensen over til U.S.A og lattermilde forsøker vi å forklare de uniformerte hva som har skjedd. Lattermilde viser vi de strenge fjesene det vi har av identifikasjonspapirer som viser seg å være alt fra hjemmelagede ansettelsesbevis til internasjonale førerkort og pass. En time senere etter mye om og men kan vi trygt kjøre tilbake over brua og tilbake til Canada en opplevelse rikere.

on silence

2009-01-13T06:58:00.000-08:00

I used to love being busy. And I was. I would talk about my business to my friends and look in my planner several times a day, comforted by it being packed. It gave me an adrenaline kick to have a thousand things on at the same time. And I pulled it off. I always landed on my feet. I was actually pretty good at living my life. Friends, family, studies, church, and part time job – I ruled it all.

Things have changed quite a bit for me over the last four months. I have a different life now. I uprooted myself from my home in Oslo, from my family, from my friends, from my church, from my part time job, from my studies, from my engagements in boards and organizations, from committees and everything that filled my everyday life. And I moved somewhere else. I moved away from safety to a place where no one knew me. I moved to a place where my organizational skills could not come to much use, to a place where my knowledge on Norwegian contemporary authors counted for nothing. To a place where my stands on popular culture, my sense of fashion and taste in music would be questioned and challenged, not conformed. I uprooted myself and landed in Regent Park, Toronto.

Completely estranged from what I knew, I was forced to take a closer look at my life. Things I knew to be true were questioned. Things I took for granted was taken away. My new situation shed light on what I thought was important to me. Many things where put into perspective – a different perspective. And I was forced to slow down… At start I was not impressed with the pace in things where going. I could be so much more effective than this! (If I just got to do things my way). Did people not know what I was capable of? I was eager to get going. I wanted to get my hands dirty. I wanted it all to be challenging and hard and difficult and messy. And busy, very busy. The silence I found in between my scheduled hours was not what I sought. Although I soon adjusted, and found that I could use the silent hours to study and pray (something I genuinely wanted –really!), I was not very happy about what I found in the quietness of my heart. I discovered that silence is a discipline and that I didn’t practice it. And I discovered something my mind already knew -that what God wants is not my busy schedule, but my heart.

It seems as though I am a slow learner. It takes me some time to really understand what I know to be true. It is as if the information uses a long time to travel from my mind and settle into my heart. I believe that God needed to drastically remove me from my “world”, because I thought I knew so much and was doing so great at living my life. I could not run away from him in Toronto. Not knowing the city, the neighborhood or anyone here, there was nowhere to go, no friends to see and no work to be done. Being alienated like that there is really only one place to go – inwards. What I’ve learned so far is not really what I expected. I have learned way more about myself than anything else. And that experience is very humbling. I think learning about your self usually is a humbling process for anyone who experiences it.

I still cannot believe the irony of what Ignite has learned me so far. God had to take me to a boiling big city, to a broken neighborhood, to a chaotic mess of living with six other people to teach me about silence!

My schedule has gradually gotten busier. And it is safe to say that I enjoy that. I still like to do a lot of different kinds of work and to juggle between projects. And (still trying to be humble) I think I am rather good at it. I still like business. But in order to be able to do anything I need to know my foundation (that is grace, and the fact that I really can’t do anything). In order to serve, I need to know whom I’m serving. And in order to love, I need to know that I am loved.

jeg skriver andre steder...

2009-01-05T14:28:00.000-08:00

Les artikkelen min "on beauty" på:

The Rubicon

de nære ting

2009-01-04T11:19:00.000-08:00

Jeg hadde mange planer for denne uka. Jeg begynte med å rydde kjelleren. Det var ikke en del av planene jeg hadde. Jeg gjorde det egentlig bare for å bli kvitt all julepynten i huset. Jeg orket nemlig ikke tanken på å se juletreet og de flerfargede lysene i trappa når jeg skulle ha fri. Jeg orket heller ikke tanken på å sette flere kasser ned i den rotete kjelleren, derfor måtte jeg rydde den først. Nå er all julepynten satt bort. Kassene er merket, satt opp på hyller i kjelleren og organisert slik at de er lett å komme til.

Mens jeg pakket kassene begynte jeg å tenke på mine egne ting som står i kasser i kjelleren til mamma og pappa. Jeg husker ikke hva jeg har satt bort. Det er ting jeg har samlet i årenes løp. Ting jeg har kjøpt eller fått. Ting jeg eier. Ting uten særlig betydning viser det seg.

Jeg har lært mye de siste fire månedene. Mange av tingene hadde jeg forventninger om å lære. Jeg visste at det å jobbe i nærheten av Sandra ville tvinge meg til en viss disiplin- noe jeg ønsket meg mer av. Jeg visste at det å bo sammen med andre mennesker ville lære meg mer om samarbeid om mennesker og om fellesskap. Det har også lært meg mer om kjærlighet. Jeg visste at det å jobbe i Regent Park ville lære meg mer om livet, om ulike kulturer og om fattigdom. Men jeg visste ikke hva det å leve mer enkelt ville lære meg. Hva vil det si å kun eie noen få ting? Hva vil det si å ikke shoppe? Hva vil det si å dele alt?

Det å leve mer enkelt har gitt meg en ny forståelse av frihet. Jeg føler meg friere enn jeg har gjort tidligere. Jeg har også lært mer om verdi. Verdi har fått et nytt perspektiv. Tingene som ligger i kasser der hjemme har jo en slags verdi for meg. Jeg er fortsatt glad for bøkene jeg har samlet og for fotoalbumene. Av en eller annen grunn er jeg også knyttet til noen av skoene jeg valgte å legge igjen hjemme. Men om jeg skulle miste alt det, selv dagbøkene og fotoalbumene vet jeg at det bare er ting. Dette er tydeligvis noe som jeg måtte kjenne på kroppen for å forstå. For jeg har hørt det har blitt sagt igjen og igjen, og har nikket meg enig, men jeg har ikke forstått, ikke før jeg har levd det, ikke før nå.

Dette var det jeg reflekterte over når jeg stod nede i gråkjelleren og pustet inn gammelt støv. Disse tingene. Alt det vi samler oss.

Etterpå har jeg ikke gjort det slag. Alle planene har forsvunnet ut i ingenting. Og jeg har forsøkt å kjede meg, fordi det var så lenge siden. Men jeg tror kjedsomheten hører barndommen til. Stillhet og ingenting er ikke kjedelig lenger. Det er mat for sjelen.

ingenting

2009-01-01T15:04:00.000-08:00

Jeg leser andres blogger uten å skrive ett eneste ord i min egen...
Desember fløy ut døra og jeg rakk ikke engang tenke før januar stod her med en hel uke fri i hendene. Derfor håper jeg at denne uken av fred og ro og ingenting vil bringe både tid og inspirasjon til tekstproduksjon både på papir og online.

om skjønnhet

2008-11-25T08:26:00.000-08:00

Jeg innser at det går lenger og lenger mellom hver gang jeg skriver blogginnlegg. Kanskje det har noe med travelhet å gjøre, kanskje har det noe med vane å gjøre. To ting er i alle fall sikkert, jeg er mer travel, og jeg er mer vant til livet her. Å se CN-Tower i solnedgang er ikke like fascinerende tiende gangen jeg ser det, og det å bo å leve i Regent Park blir også en del av hverdagen. Ukene flyr. Jeg tenker fortsatt mye på folk hjemme, men jeg rekker ikke å savne noen – ikke ordentlig, før jeg er på vei til neste oppdrag. Jeg trives bedre med travelheten enn med store hull i timeplanen. Det er sånn jeg er skrudd sammen. Og jeg begynner å kjenne folk, til og med bli glad i folk. Jentene mine, spesielt tre elleve år gamle jenter som bor vegg i vegg og som jeg har i squads to ganger i uka, er jeg blitt veldig glad i. Jeg har til og med fått den glede og det privilegium å være mentoren til en av dem.

Søndag lærte jeg mye om skjønnhet. Hver søndag morgen deler vi i teamet oss og går til ulike gudstjenester forskjellige steder i byen. Jeg har vært litt rundt omkring. Jeg har vært hos det koreanske korpset et par ganger, på fyrlyskorpset og mer tradisjonelle korps. (Korps = frelsesarmeemenighet). Søndag gikk jeg og min italienske venninne til den katolske kirken nærmest oss. Hun har nok mer kjennskap til det katolske enn meg, selv om hun også er vokst opp i Frelsesarmeen, ganske enkelt fordi hun er italiensk.
Det var en vakker opplevelse. Da vi kom inn var gudstjenesten allerede i gang. Kirken var stappfull av folk og lukten av røkelse fylte benkeradene. Lyset strømmet inn gjennom glassmaleriene og dannet nydelige farger på gulvet. Under nattverden sang en guttesopran så rent at hårene reiste seg i nakken min. Jeg tenkte at dette var tilbedelse. Dette er å gi tilbake til Gud alt vi har. Det vakre, kunsten og musikken gitt for å ære Gud. Da vi forlot gudstjenesten litt tidlig for å rekke fyrlyskorpset oppi gata, svevde vi ut begge to og snakket om skjønnheten, om hvor vakkert det var og hvordan Gud fortjener at vi gir ham det vakre. Vi hadde begge kjent tilstedeværelsen av noe hellig, som om Gud selv var i kirkerommet.
På fyrlyskorpset, som de siste årene har hatt sitt møtelokale i en kontorbygning i påvente av de nye lokalene som bygges et kvartal lenger borte, var det også stappfullt av folk. Og da vi kom inn var det ikke den vakre lukten av røkelse som møtte oss... Det lille rommet var et salig kaos av alle slags mennesker. Lokalene er slitte, uten vinduer eller annen utsmykking. Vi måtte sitte på gulvet fordi det ikke var plass på noen av stolene. Og da jeg så Sandi med cowboyhatten legge armen om jenta som så tydelig er en av gatefolket så jeg tilbedelsen og hjertet i det. Og det var vakkert. Oppi alt kaoset og alle luktene, alle forstyrrelsene og lydene så jeg det skjønne. Jeg så at Gud var også her, og at denne tilbedelsen var like viktig og ekte som noen annen.
Denne søndagen viste Gud meg noe mer om hvem Han er.

toronto living

2008-11-11T15:47:00.000-08:00

Mens jeg går alene nedover Queen street mot en kaffebar jeg nettopp har oppdaget, The Dark Horse, innser jeg at jeg har vært i denne byen en stund. Jeg kjenner sporveisystemet (TTC) og vet å komme meg rundt i Toronto. I alle fall delvis. Høsten har kommet, hatt sin høyde og er nå på nedtur. Det er blitt ganske kaldt. Jeg har til og med kjøpt meg en liten, rosa mobiltelefon med et kanadisk sim-kort, og hilser på mannen i lyskrysset hver dag.

Det er rart å tenke på at jeg faktisk bor her. Mannen i lyskrysset kjenner meg igjen. Barna i Regent Park roper til meg når jeg går forbi. Jeg vet hvor de selger god kaffe og kan orientere meg i den nærmeste dagligvareforetningen slik at jeg raskt finner smør og melk. Men av og til får jeg lyst til å trykke på pauseknappen. Stoppe livet mitt her et lite øyeblikk, slik at jeg kan dra hjem og møte familie og venner, alle jeg savner, for så å komme tilbake igjen. Jeg liker å være her. Ikke missforstå! Det er utfordrende og gøy. Jeg har fått nye venner, og jeg er begynt å trives i denne byen. Men av og til tenker jeg at det går litt for lang tid. Åtte måneder igjen... Det føles litt for lenge. Og det skjer så mye hjemme. Små nevøer og nieser vokser og gror, og folk gifter seg og får barn og livet leves hjemme som her. Men jeg kan bare være ett sted av gangen. Og derfor ønsker jeg meg en pauseknapp. Jeg vil ikke gå glipp av noe her heller. Men valgene vi tar vil alltid medføre at noe blir prioritert over noe annet. Det er valgets kval.

Jeg valgte å komme hit. Jeg valgte dette året. Og selv om jeg nødig vil innrømme det, så betyr valget mitt nødvendigvis at jeg valgte bort et år hjemme. Jeg valgte bort jul med familie og venner. Jeg valgte bort hverdagsliv med kaféturer og spillkvelder. Jeg valgte bort lek med nevøer og nieser. Jeg valgte bort økonomisk sikkerhet, menighetsliv, organisasjonsarbeid, jobb og studier. Og jeg håper det er verdt det. Jeg ber om at dette ikke skal oppleves som meningsløst. Kjære Gud, la valget mitt være verdt det! Hjelp meg å bety en forskjell.

mistaken for someone else

2008-11-03T09:58:00.000-08:00

Forestill deg en mild, mørk oktoberkveld i et nabolag av gamle mursteinshus. Ute på gata myldrer det av barn, voksne og unge utkledd som monstre, zombier, superhelter og marihøner. De som ikke er ute og går, sitter på trappa foran huset med lykter laget av uthulede gresskar og en stor bolle med godteri i fanget. Spindelvev og edderkopper dekorerer vinduer og hager. Folk smiler til hverandre i mørket, peker og ler og komplimenterer hverandres kostymer. ”This is halloween, this is halloween, halloween, halloween” spilles fra høytalere rundt om. (For Tim Burton elskere gir dette mening). Det var en magisk kveld. Selv om vi egentlig var for store til å gå rundt og spørre om knask eller knep, gjorde vi det allikevel. Dette var jo tross alt min første ekte halloween, en opplevelse jeg delte med andre europeere som også var halloweenjomfruer. Vi valgte å ta den helt ut og fikk da også mange komplimenter for kostymene våre. Folk kjente oss ikke igjen - vi ble tatt for å være noen andre.

Dagen før var stemningen ganske annerledes i Regent Park. Det var kun en vanlig dag, og jeg fikk torsdagens hverdagsrealitet slengt i trynet ganske tidlig på morgenkvisten. Jeg stod og ventet på frokostbilen kl 0500, noe jeg gjør hver torsdag sammen med John. Den eneste forskjellen var at jeg på torsdag stod og ventet alene. Det var kaldt, så jeg hadde tatt på meg lue, vinterjakke, skjerf og votter. Jeg satt på trappa til skolen, rett på andre siden av veien fra huset vårt. En bil slakket farten, mannen bak rattet kikket på meg, forsøkte å få øyenkontakt. Jeg kikket bort. Dette skjedde tre ganger. Den siste, røde passaten hadde kjørt frem og tilbake flere ganger, da han rullet ned vinduet og sa; ”Hey babe”. Uten å kikke ham i øynene svarte jeg tørt; ”Keep driving”. Da han var ute av syne og jeg innså at jeg hadde ventet i over 20 minutter, reiste jeg meg resolutt opp og gikk inn. Men da så jeg en av mine kolleger. Det vil si, hun var min kollega på onsdag, og ved en feiltakelse tok folk meg for å være hennes denne kalde torsdag morgenen. Det var et stikk i hjertet. Og verden virket med ett alt for kald og grusom. Da jeg trakk dyna over hodet den morgenen, trygg og varm i min egen seng, fikk jeg ikke sove. Jeg håper jeg kan se henne i øynene neste gang vi sitter i resepsjonen på 77 River Street sammen.

born and raised in ghetto

2008-11-01T12:29:00.000-07:00

Klikk på denne linken for å se en musikkvideo spilt inn i Regent Park. Den handler om byggingen av Regent Park - en drøm om å gjøre ende på slummen. Det som faktisk skjedde var at slum ble til ghetto.
Regent Park er det første og største nabolag av sitt slag i Canada. Nå bygger de igjen. Håpet er å gjøre ende på ghettoen. De siste bildene i videoen er i fra rivingen på North side. Jeg kjenner mange av barna som leker i bakgrunnen her. De går en usikker fremtid i møte.

bøttesalza

2008-10-28T08:12:00.000-07:00

Åpenbaringer er sjeldne, og når de inntreffer kommer de ganske overraskende. Det ligger vel i åpenbaringens natur at den ikke er forutsigbar. Lørdag hadde jeg en. Det var da jeg stod og skrubbet kjøleskapsdørene at jeg fikk den. Plutselig innså jeg at dette slettes ikke var det værste jeg visste - å vaske, mener jeg. Så jeg fortsatte i noen timer til. Vi trakk vi frem komfyren og vasket bak den. Jeg hadde grudd for det. Det var visst hjemmet til musene. Nå er vi forhåpentligvis kvitt dem...
Det å si at jeg liker å vaske, er kanskje å strekke strikken litt langt, men jeg har i det minste ikke noe i mot det. Jeg tror det er godt for psyken nemlig. Noe er skittent - jeg vasker - og det blir rent. Dessuten er det fysisk arbeide. Noe jeg ikke har nok av i min hverdag. Og menneskekroppen er skapt til å arbeide. Uten fysisk aktivitet er vi i ubalanse.

Apropos balanse. Mandag tok Sharon oss med på salzakurs. Hun er en overbevist salzafantast og insisterer på å ha latinamerikansk blod i årene til tross for at hun er så kanadisk som det er mulig å være. Jeg fikk låne hennes sko - utrolig nok har vi samme skostørrelse - og balanserte kvelden igjennom på høye heler. Det var i sannhet et miljøskifte, og det føltes godt. Jeg lo og snublet rundt, og lærte masse nytt. Da jeg la hodet på puta om kvelden, var det med et stort smil om munnen. Det er onsdag i dag og inni meg teller jeg fortsatt: en, to, tre - fem, seks, syv. Quick, quick, slow :) Jeg hadde det så gøy at jeg lovte å komme igjen. Da skal George få svinge meg rundt og rundt hele kvelden. Vel - i alle fall til klokken ti, når jeg må løpe til trikken for å rekke hjem til portforbudet.

Vaskebjørner på verandaen og en mus på kjøkkenet

2008-10-17T07:41:00.000-07:00

Det er offisielt; Vi har hatt vår første vaskekrangel i huset.
Noen ville vaske fordi de så en kakerlakk, det de i alle fall antok var en kakerlakk, løpe over gulvet da de spiste frokost. Noen ville vaske fordi de så en mus, noe de helt sikkert visste var en mus, løpe over gulvet da de snakket i telefonen. Noen så at det var en god idé å vaske, da de visste at det var lenge siden sist. Noen ville bruke fritiden sin til andre ting, som å sitte i pysjen å stirre tomt ut i lufta, eller å trene. Kanskje de mente at mus kunne være mus, kanskje de ikke mente det var særlig skittent? Så da ble det husbråk. Nasjonalitet og kultur, vaner og alder, personlighet og vilje stod mot hverandre. Tårer spratt. Og jeg smøg ut døra, og kjente at jeg ikke hadde vært helt ærlig i den testen vi tok første helgen i Jackson, da jeg krysset av at jeg aldri backet ut av en konflikt hvis det angikk noen jeg var glad i. Jeg ville rett og slett ikke blande meg. Og sånn går dagene. Vi er venner igjen nå i huset, og musa gikk i fella natten etter. Og jeg kjenner meg selv litt bedre. Selv om jeg ikke er redd for konfrontasjon, unngår jeg gjerne å blande meg inn når jeg ser at noen andre krangler. Det visste jeg helt ærlig ikke fra før.

Det jeg visste fra før, er at vi har vaskebjørner på verandaen. Jeg visste også at selv om de heter vaskebjørner på norsk, har de ingenting med vasking å gjøre – i alle fall ikke husvask. Jeg trodde at jeg synes vaskebjørner var søte. Det gjør jeg tydeligvis ikke. De spiser søppel og klatrer opp i trærne. De er pukkelryggede, grå, skitne og skabbete. ”Ansiktene” er søte, med sorte ringer rundt øynene, og halen er morsom, hvit og sort stripete som en lakrisstang, men kroppene er store, grå og klumpete, og de minner meg litt om grevlinger. Da jeg og Sarah skulle tømme søppel i går kveld, skvatt vi godt. To vaskebjørner stod på verandaen og glodde inn på oss i stua. Vi prøvde å skremme dem bort, vi på innsiden og de på utsiden, og etter mange forsøk med ulike metoder, ruslet de endelig tilbake i treet sitt. Mammaen til Jill sa på telefonen at det var bra, for de kan visst være ganske uforutsigbare og hissige her i byen. Det visste jeg ikke fra før.

Det jeg vet, og som jeg har sett med egne øyne, er at det jobber jenter på gata vår. Slitne jenter. Billige jenter. Dion, sjefen på gateway, et hospits som Frelsesarmeen driver, sa at prostitusjon er ett av de få ”yrkene” hvor ansiennitet ikke teller til din fordel. Jo eldre du er, jo mindre tjener du. Her i byen begynner de unge og pene nær sentrum, etter hvert som de blir mer slitne flytter de noen kvartaler lenger øst – hit hvor vi bor. Men det er mange gater å jobbe på i Toronto, så horestrøket er spredt utover. I Regent Park er det noen damer som jobber, og de er stort sett slitne. De er ikke den største utfordringen Regent møter...

Jeg begynner etter hvert å bli kjent med en del av barna her. Det er enkelt. Barn er fine sånn. Men de river meg i hjerterota. Ei av jentene jeg har to dager i uka på ulike squads har ikke vært på skolen denne uka fordi mammaen hennes trengte hjelp hjemme. Hun er elleve år. Hun går fortsatt i sandaler til tross for at det er midt i oktober, men er ei livlig jente som er så glad i å fortelle at hun like gjerne forteller skrøner som sannheter. Hva er fattigdom? Hva er neglisjering? Når ringer vi barnevernet? Hun har mange søsken, og har hodet skrudd på riktig vei.
Hvis du kan, be en bønn for barna i Regent Park. Jenta jeg snakker om er ikke unik, hun er en av mange, og hun er heldig. Foreldrene hennes er glad i henne, og hun går ikke sulten.

nuite blanche

2008-10-06T12:24:00.000-07:00

Nå er vi flyttet inn. Vi har pakket ned alle tingene vi samlet oss i Jackson’s og flyttet dem til huset vårt på 443 Shuter Street. Jeg har nå klærne mine i en kommode og i et skap – ikke i en koffert. Jeg har en seng som ikke har tissetrekk og derfor ikke knitrer hver gang jeg snur meg. Jeg har én romvenninne, og ikke fem, og jeg har begynt å bruke jakke. Nå bor jeg i Toronto.

Sakte, men sikkert begynner vi i de ulike praksisene våre. Men de kommende ukene er rolige. The calm before the storm. Vi blir oppmuntret til å bruke ledig tid i treningssenteret og til å studere. Jeg kan se at det kan bli vanskelig å motivere seg for det. Toronto er en spennende by. Den innbyr til lange spaserturer, til kaffe i hånda og skjerf rundt halsen, til bibliotek og til shopping, til spennende matopplevelser og sene kvelder, til lek, og til kunst, til avslapning og til pulserende liv.

Lørdag kveld fikk vi en smakebit. Det var duket for Torontos årlige kunstnatt. Alle Torontos 4 mill. innbyggere var ute og gikk i sentrum og det var utøvende kust og kunstinstallasjoner på hvert gatehjørne. Nuite Blanche kalles arrangementet. Jeg ble imponert over de blinkende lysene i City Hall og over krittegningene på fortauet. Men mest av alt var det stemningen som gjorde det gøy å være på gata. Det var som en varm sommerkveld på Aker Brygge, trangt, fullt av folk og stemningsfullt. De som ville kunne bli sminket som zombier av profesjonelle sminkører, og downtown Toronto krydde av dem. I en park var det snakkende trær, og noen danset på en line. Alle kunstgallerier var åpne og inngangen var gratis. Noen hadde lagt tak med lys over en trang bakgård og noen satte opp lys og røykla øvre Church Street. I det hele tatt – en spennende natt.

Vi kom for sent hjem og fikk kjeft. Men det var verdt det. Da jeg la meg om kvelden blinket inntrykkene bak øyelokkene som lydløst fyrverkeri og jeg er sikker på at drømmene mine den natten hadde gjort seg i en Lynch film.

en benk i parken

2008-10-01T12:55:00.000-07:00

Fredag kveld og natt fikk jeg føle på det å ikke ha en seng å krype opp i når mørket krøp frem. Joe, den gale mannen, tok teamet med til Hamilton, en by på størrelse med Oslo ca en time vest for Toronto. På veien snakket vi om hva det vil si å bo på gata. Joe fortale oss om FNs definisjon av hjemløshet. Den sier noe om inntekt og eierskap. Det å være hjemløs er ikke nødvendigvis å ikke ha en seng å sove i om natten. Vi snakket om hvordan det å bli hjemløs ikke er noe du velger. I alle fall ikke fra en dag til en annen. Vi tvang oss selv til å identifisere oss med dem som er hjemløse, og da vi ankom Hamilton tok Joe fra oss ID, mobiltelefon, penger og ipod. Det vi hadde av ressurser var det vi stod og gikk i, samt 25 cent i Sarahs lomme og en lapp med Joes telefonnummer. Vi avtalte et sted hvor vi skulle bli plukket opp morgenen etterpå og sa farvel til Joe.
Da var det klart for vår gateopplevelse. Vi hadde fått noen praktiske oppgaver å løse: Hvor er fengselet, når er besøkstidene, hvor er Wellesley hospits og når serverer de frokost og hvilket nr har bussen til Brempton. Det gikk greit å løse oppgavene. Vi slet mer med å jobbe sammen som et team. Vi er ulike.
Opplevelsen er for meg i ettertid mer merket av teamets manglende samarbeidsevne. Det var nok ikke hjemløsheten som satte størst spor, jeg ble ikke sulten eller overstadig trøtt. Joe hentet oss tidligere enn avtalt, og 24 timer ble til 12. Han spanderte frokost på oss på en dodgy diner i Toronto før han kjørte oss hjem. Tidligere år har de ikke fått lov til å dusje eller skifte klær tre dager i forveien... I år ble det litt annerledes.. litt "lettere" for oss :) Derfor ble også utfordringene våre litt annerledes. Men jeg ble veldig klar over at parkbenker er mye mer komfortable å sove på enn trappeoppganger av betong.
Vi har snakket sammen i teamet etterpå - i vår debrief, om våre opplevelser. "Jeg følte... når du gjorde..." Tunge samtaler. Gode samtaler. Vi er ulike.

verity fair og day off

2008-09-20T15:14:00.000-07:00

Jeg skrev om kontraster i går, og dette ble bare ytterligere forsterket av mitt møte med kvinneklubben Verity på tirsdag etter CPI. Jeg er vant til å ferdes i ulike miljø. Det er jo ikke i hovedsak i veldig rike miljøer jeg vanker hjemme, men jeg har da venner på både den ene og andre siden av elva som kommer fra mer eller mindre møblerte hjem. Og jeg har sett innsiden av både et spa og en femstjerners restaurant før. Allikevel var jeg ikke helt forberedt på kultursjokket som møtte meg da jeg trådte inn i foajeen til Verity. Jeg følte behov for å unnskylde at jeg var kledd så ”casual” – en diger F.A. t-skjorte og jeans, for at håret ikke var nyvasket og for at jeg ikke hadde sminket meg. Jeg ble plutselig bevisst holdningen min, og rettet meg straks i ryggen. Jeg smilte til alle jeg så og prøvde å te meg høflig.

Verity er en klubb for arbeidende kvinner. Kvinner som har klatret karrierestigen og som kan møblere sine egne hjem. Kvinner som ikke lever av sin manns inntekt, men som er ”independet women”. Jeg vet ikke hvor mange medlemmer klubben har, men det må være en del som betaler medlemskontingent, for de hadde flotte lokaliteter med kafe, restaurant, spa, treningssenter, ”entertaining rooms”, og rom for buisninsmøter. Jean er en psykolog som er medlem av klubben, og det var henne vi hadde et møte med. For to år siden startet hun i samarbeid med 614 en gruppe for jenter i alderen 8 -10 år. Ideen bak gruppen er å bygge jentenes emosjonelle intelligens. I løpet av de to årene har gruppen av jenter holdt seg stabil på ca 10 medlemmer. De får hver uke komme og snakke sammen om selvtillit, om håp og drømmer for fremtiden, om skole og venner, om familie, om det å bo i Regent Park og mye annet. De har mange ekskursjoner til museer, kunstgallerier, til børsen, til restauranter, teaterforestillinger osv. Her får jentene lære om etikette og om kunst og kultur, om mote og mat, om penger og utdanning. Det er med på å skape muligheter for de som ikke har så mange. Og det er med på å skape drømmer og en åpenhet til å ta i mot de muligheter som faktisk finnes.
En god idé... som jeg er nysgjerrig på utfallet og utførelsen av. En av oss fra teamet skal være med som hjelpeleder når vi kommer tilbake fra Jacksons. Det vil bety kulturkrasj hver uke. Noe som kan være sundt. For det er tross alt slik verden er: - Urettferdig.

I dag har vi hatt en fridag, og jeg har vært med min italienske venninne Naike på shopping. Vi har spist italiensk mat og drukket italiensk kaffe. Ikke helt 100% i følge Naike, men godt var det – i følge oss begge ☺ Det har vært deilig å ha en dag uten noen planer. En dag hvor livets alvor og kontraster kunne dyttes litt lenger bak i hodet. Har allikevel hatt stor frustrasjon over enkelte elektroniske dupeditter som viste seg å være dyrere enn forventet og som jeg ikke får til å fungere. Min kjære Mac som jeg er så glad i og som har vært min trofaste venn i fire år begynner nå å vise sine svake sider.

CPI og sandwich run

2008-09-19T10:13:00.000-07:00

Mandag startet tidlig, som mandager flest. Vi trasket sammen bort de fire hundre meterne fra huset vårt til nærmiljøsenteret hvor vi skulle få vår CPI training, bokstaver jeg selv etter to dagers undervisning og en skriftlig prøve ikke husker hva står for. Ideen bak det hele er i alle fall; nonviolent physical crisis intervention og care, welfare, safety and security. Etter kurset får vi et sertifikat som gjør at det er vanskeligere å saksøke oss for å holde en unge fast ☺ Jeg trodde først at dette kurset handlet om selvforsvar, og ble litt bekymret for at det var et behov for å sende Ignite-teamet gjennom et slikt kurs. Det viste seg imidlertid at alle i lederstaben til 614 skulle delta på dette kurset, og at ja, til en viss grad handler det om selvforsvar, men hovedsaken er hvordan unngå å komme dit. For vår del handler dette mest om barn. Barn som kan komme ut av kontroll. Hvordan kan vi lese faresignalene, og hva kan vi gjøre for å unngå at vi og andre blir skadet? Og hvordan kan vi holde fast en unge uten at ungen eller vi blir skadet? Om seks uker får jeg sertifikatet mitt.

Mandag kveld etter at John, treneren vår med streng mine, dårlig humor, bart og sånn hårsveis du bare ser på karikaturtegninger, hadde hatt en hektisk dag med oss full av fysiske øvelser, fikk vi bli med Joe og Patricia Elkerton på sandwich run. Teamet delte seg i to, og noen ble med Joe i bilen, mens jeg og noen andre tok apostlenes hester fatt og ble med Patricia. I hendene hadde vi førti sandwichposer. Og ideen er enkel; spør de hjemløse og fattige du møter på veien om de vil ha en sandwichpose. Det er viktig at du ikke spør om de vil ha ”food” (mat) for det betyr visst noe ganske annet i dette miljøet. Opplevelsen av å gå ute med mat til byens marginaliserte var veldig god. Jeg ble ikke redd på noe tidspunkt, selv ikke da en dame kjefet på meg. Og som Louise sa det etterpå; ”it made sense”. Det føltes så riktig å gjøre dette. Ikke for å få ett klapp på skulderen, ikke fordi jeg føler meg så bra etterpå, men rett og slett fordi det er det eneste riktige å gjøre. Menneskene vi møtte på gata ligner på deg og meg. De er ikke fjerne fra vår hverdag. De lever midt i den de også. Disse menneskene er noens datter eller sønn, noens mamma eller pappa. Disse menneskene hadde også drømmer og håp for sin fremtid. Og jeg kan garantere deg at der de er nå -hjemløse, fattige, rusavhengige, er ikke der de drømte om å være.

Det var også en god opplevelse å spasere rundt i denne byen. Vi gikk fra øst – Regent Park hvor vi holder til – vestover mot bykjernen, og etter noen kvartaler endte vi opp midt ved kapitalismens høyborg – Eaton Centre. Et av nordamerikas største kjøpesentre. Kontrastene var enorme. Men Timbits på Tim Hortons smaker godt allikevel. Og jeg kunne glede meg over byen og dens liv og puls til tross for nøden jeg så. For vi er ikke ensidige mennesker. Vi har følelser som går i alle retninger og vi kan ha mange tanker i hodet på en gang. En følelse og en tanke utelukker ikke en annen tilsynelatende motstridende, og ordet ambivalent kan være godt å ha i baklomma for situasjoner som denne jeg hadde mandag kveld.

sunday in the park

2008-09-18T12:16:00.000-07:00

Vi kom kjørende inn til Toronto søndag formiddag, og det føltes som å komme hjem. Merkelig egentlig, for jeg har aldri kommet kjørende inn til byen fra den retningen før. Helt ærlig har jeg bare kommet kjørende inn til byen fra flyplassen en gang tidligere, og da var følelsene mine i sentrifuge. Det var en varm og muggen dag. De sier det her når det er varmt uten solskinn og det ligger en forventning om torden i lufta, - muggy weather. Og Toronto lå under sin evige dis. CN-Tower tårnet i det fjerne, og jeg tenkte; så godt det skal bli å komme hjem.

Fordi nærmiljøsenteret hvor møtene vanligvis holdes var stengt p.g.a. vasking, ble gudstjenesten på søndag holdt utendørs – midt i ”parken”. Det var en helt spesiell opplevelse. Vi satte opp bordene våre med mat og diverse aktiviteter, og uten noen videre introduksjon eller forklaring kom folk strømmende til. Inne i Peace Garden satt tre stykker med en gitar og sang lovsanger, mens jeg stod med hundre små jenter rundt meg som skulle tegne sine håp og drømmer for fremtiden på et stykke tøy. Tøystykkene skal vi senere sy på et stort laken, og henge opp som dekorasjon i nærmiljøsenteret. Det var ikke noe videre program. Folk satt på pledd og spiste sammen, barna lekte og lyden av trivsel fylte Regent Park. Alle kjenner alle. Og jeg fikk mange nye navn å lære den dagen. Jeg håndhilste på små barn og gamle damer, på folk som tilhører 614, og på folk som ”bare” bor i Regent, folk som tror på dette som F.A. driver med, og folk som har mistet håp for lenge siden fordi de er fattige, eller fordi de har mistet en sønn til meningsløs vold. Jeg hilste på tre søstre som så ut som om de kom fra tre forskjellige kontinent og jeg hilste på mange av de jeg skal jobbe sammen med, som er tilknyttet 614`s lederstab.

Det var en innholdsrik dag, og da jeg etter å ha montert IKEA møbler hos Kathy, på en fest hvor vi ble lokket med til kake og is, gikk å la meg, var det med et stort smil om munnen. ”Festen” var en housewarming til en fra lederstaben i 614 (Kathy). Da jeg og Jamie ankom litt før de andre, var stuen tom for møbler -sett bort fra de som lå på gulvet i biter, klare til å bli montert. Det var en overraskende (og morsom) opplevelse å være festens første gjester. Da vi omsider hadde skrudd sammen, Lack, Fläder og Stefan, kunne vi sette oss ned og nyte is og kake, som vi var blitt lovet. Stua fylte seg etter hvert også opp med flere mennesker som fikk gleden av å sitte på møblene. Det var en veldig hyggelig kveld, hvor jeg fikk kjenne på noe av den samme gode stemningen som finnes i min egen vennegjeng der hjemme.

et stykke brød

2008-09-12T12:08:00.000-07:00

Tenk at jeg kunne bli så glad og oppmuntret av et halvt grovbrød. Jeg var ikke klar over at det betydde så mye for meg. Men jeg ser at det handlet om mer enn brødet i seg selv.
Av og til kommer det noen seilende inn i en grå og trist dag, som en frisk bris, og de blir kronet til hverdagshelter. Fordi de smiler til deg, ser deg og fordi de lytter til det du sier. Hvis de i tillegg gjør noe aktivt, selv en liten ting, for å oppmuntre deg på denne dagen, så kan de forandre utsiktene, hviske skyene vekk fra himmelen og trekke ned sola. I går opplevde jeg det. Gjennom et stykke brød.
Jeg håper at jeg selv kan bli en hverdagshelt for noen andre en gang.

green and gold

2008-09-07T12:47:00.000-07:00

Det er ikke trærne jeg sikter til når jeg skriver green and gold. Men det kunne vært, for de er i ferd med å endre farge. Noen er kommet lenger enn andre, men utviklingen er uunngåelig. September er godt i gang og det er vakkert!! Store trær og store landskap bader i lav ettermiddagssol. Jeg gleder meg over å se sesongen endre seg, og jeg elsker høsten med dens farger. Av og til kan et landskap være så vakkert at det føles som om man revner på innsiden. Og av og til kan man bli så glad i noen att man kjenner hjertet klemmes sammen.

Green and gold er mine farger. Dave Ivany, læreren vår forrige uke, tok oss gjennom ulike personlighetstester, og de avslørte for meg disse to fargene. Primært er jeg grønn. Det vil si at jeg er en tenker og en gjører. Jeg så beskrivelsen av grønn, og måtte le. Det passet meg perfekt. Men jeg ser meg selv i mange av de andre fargene også, så ovenfor teamet insisterte jeg på å være regnbuefarget. Men det kan være et godt hjelpemiddel å vite om hvorfor vi i teamet reagerer forskjellig, og at vi har ulike forventninger avhengig av hvilken personlighet vi har. Jeg synes det er spennende at 43% er gold, 33% er oransje, mens bare 12% er grønne og 12% blå. Dessuten er det vanligst at kvinner er blå og menn grønne. Jeg er litt spesiell, og det gjorde meg litt stolt.

Det trådløse nettet er bare tilgjengelig utendørs. Og det er en helt ny opplevelse for meg å sitte med laptopen i fanget i Guds frie natur. Etterhvert kan jeg forestille meg at det kan bli litt kaldt. Vi skal tross alt være her på Jacksons i fire uker til, og dagene blir kortere og kaldere også her i Kanada. Fire uker til med ulik undervisning. Fire uker til med natur, og vennskap og hytter og leirliv. Fire uker til med læring før vi går løs på praksis. Fire uker til i Jacksons Point.

jacksons point

2008-09-04T17:34:00.000-07:00

Nå sitter jeg utendørs, barføtt med laptopen på fanget. Det er fortsatt deilig og varmt og vi har kommet til Jacksons Point, Frelsesarmeens camp og kurssenter halvannen time fra Toronto. Stedet ligger idyllisk til ved Lake Lashigan. Her skal vi være i fem uker.

I morges startet vi dagen med å dele litt av våre forventninger, før vi tok en spasertur rundt i nabolaget. Regent Park er et område med ca 10 000 inbyggere. Bygningsmassen er for det meste fra 1950-tallet, da de rev ned alt det som lå der før, og forsøkte å bygge et nytt og bedre sted for folk å bo midt i byen. Utviklingen har ikke gått så bra. Frelsesarmeen har drevet et 614 korps der i syv år nå. Regent Park har et dårlig rykte. Mange har hørt om gjengene og drapene som har foregått her, og de ser at folk er fattige. Over 110 ulike nasjonaliteter er representert. Mange religioner, mange kulturer, mange språk. Men nabolaget er også preget av noe annet. Det er en samhørighet og en stolthet over byen og nabolaget som er positiv. Og engasjementet har fått en gjeng mødre som kaller seg "The Dreamers" til å plante en fredshage midt i Regent, som et minne over alle liv som har gått tapt i området. Det er mye optimisme å spore.

Men Regent Park møter i disse dager nye utfordringer. De gamle blokkene og husene rives til fordel for nye blokker (skyhøye). Folk må flytte, og ser at nabolaget forandres. Noen bor midt mellom to byggeplasser. Regent Park ligger klemt mellom to andre, svært velstående, urbane nabolag. Kun en gate skiller Regent Park og Cabbagetown, hvor sistnevnte er preget av store eneboliger, flotte hager og rike mennesker. Kontrasten er enorm.

Jeg begynner etterhvert å forstå mer av hvordan ting fungerer her, og hva jeg skal gjøre. Nå skal vi vært øyeblikk ha en samling rundt bålet. Og jeg skal bli enda bedre kjent med teamet. Jacksons Point blir nok et bra sted å være de neste ukene.

å komme frem

2008-09-03T12:18:00.001-07:00

Det var absurd å ankomme Toronto Pearson i går kveld. Det var varmere enn jeg hadde regnet med. 26 grader. Jeg trengte ikke genseren, heller ikke jakka som jeg brukte i Reykjavik. Jeg fisket frem papirene, gikk gjennom security, passkontroll, ble henvist imigration office, varm, svett, sliten. Papirer i hendene, sekken på ryggen, genser og jakke under armen. Stroppen på sekken røk, papirene falt på gulvet, sekken åpnet seg. Alt -midt i køen. Samle tingene, samle meg, stresse ned. Det gikk. Med et nødskrik kom jeg meg til skranken. "NEXT!". "Jes... eh..". Svett overleppe. "Have a nice stay"! "Thank you sir". Bagasje. Sekken på den ene skulderen. To trillekofferter. Kø. Hjelp. Glad jeg startet dagen med masasje i den blå lagune.
Og så; "Welcome, Janne. So nice to see you".
"phu"!

Så er jeg her. Huset er lite, men stort nok. Gulvene har ikke vegg til vegg tepper. Det var det i kjelleren inntil nylig, da de hadde vannlekasje og måtte rive opp alt. Jeg holder meg med andre ord unna kjelleren inntil videre. Vi bor bokstavelig talt midt i byen. CN-tower er to trikkestopp unna. Maten er som forventet. Men vi er stort sett europere her, så vi skal nok få sving på sakene etterhvert. Det ligger ett grått lag over Toronto. Selv om himmelen er blå, er det kun høyt over oss. I horisonten er den alltid grå og uklar. Sola skinner. Toronto er flat som en pannekake, og trikkene heter street cars og er røde. Vi bor rett ovenfor en skole i en rekke med hus vegg mot vegg. Huset er smalt og avlangt. De er litt som de du ser i "Full House", men ikke så fine og ikke så høye. I går så vi vaskebjørner i hagen. De er visst vanlige, og elsker søppel. Teamet virker bra. Hyggelige folk fra mange forskjellige steder og bakgrunner. Alle jentene må dele rom. To på hvert. Køyesenger. Ett bad, en dusj. Har ikke smakt melken enda, men jeg har ikke sett snurten av grovt brød eller et bakeri. Tim Horton har fantastiske doughnuts. Og jeg er lei meg for at det tok så kort tid å oppdage det. De koster nesten ingenting og smaker som biter av himmelen. Jeg kommer til å trille hjem...
I morgen drar vi til Jacksons Point. Det er en camp som Frelsesarmeen har to timer her fra. Vi skal være der i fem uker, og der tar det en time å gå til nærmeste Tim Hortons - hver vei :)

avreise

2008-08-31T00:03:00.000-07:00

Nå er det bare timer igjen til avreise, og jeg våknet tidlig i dag, som på julaften. Det er mye som skjer i hodet mitt, og i går da jeg hadde en venninne her for å hjelpe meg med å pakke, måtte hun holde ut med avbrutte setninger og uavsluttede tanker samt en hel del viming frem og tilbake i leiligheten. Jeg tror det er først nå når jeg ser mine eiendeler slanket ned (ja, jeg ble tvunget til å legge igjen mer enn jeg hadde planlagt) til to røde kofferter at jeg forstår at jeg skal reise. De står pent lent opp mot veggen i gangen og venter på at jeg skal ta dem med. Om noen timer skal jeg også det. Jeg skal ta dem med til gardermoen, til keflavik og til endestasjonen Toronto. En av koffertene får til og med være med inn til Reykjavik ett døgn på veien.
Neste gang jeg skriver er jeg kommet frem. Det er i alle fall planen. Da skal jeg skrive om hvordan reisen gikk, om hvordan det er i teamhuset, om de andre i teamet, om 614-korpset og Regent Park-nabolaget. Nå kan jeg bare tenke. Tenke at jeg får det fint en dag i Reykjavik, håpe at huset vi skal bo i er fint nok, at det ikke er vegg-til-vegg tepper, håpe at jeg får enerom, håpe at jeg har kjemi med de andre på teamet, håpe at jeg ikke har pakket så mye at det er flaut, håpe at jeg har de tingene jeg trenger, håpe at jeg synes det er gøy, håpe at jeg kan få tak i grovt brød og at melken smaker melk, håpe at bagasjen har kommet frem og at alle formaliteter gikk smertefritt og håpe at jeg ikke blir skutt på åpen gate eller at himmelen faller ned.
Neste gang jeg skriver vet jeg.

savn

2008-08-29T01:43:00.000-07:00

et sted der ute finnes en brun notatbok.
et sted der ute finnes en notatbok jeg savner.
jeg våkner om natten og lengter etter den.
det føles som å miste en nær venn.

forventningene

2008-08-28T14:50:00.001-07:00

Nå sitter jeg i stua til mamma og pappa. Jeg har akkurat kommet hjem fra en høyst ulovlig piknik sammen med en venninne i hagen til et stort, flombelyst hus jeg mistenker å være Skøyen Hovedgård. Det er en av de mange utfluktene jeg har hatt med denne venninna til ulike steder i Oslo. Vi er i ferd med å bli oslokjennere, piknikeksperter og utfluktskamerater av høyeste rang. Det er snart ikke den benk eller gressflekk i Oslo vi ikke har delt en kaffe på. Sjelden er vi så rampete som det vi tillot oss å være i kveld. Det var forholdsvis mørkt, og på grensen kjølig til en piknik. Men kaffen varmet. Dessuten har vi rastet på kjøligere benker på langt mer frossne dager tidligere.
I kveld, som så ofte i samtaler med denne venninna kommer jeg til å sette ord på ting jeg ikke visste at jeg tenkte på. Jeg er en sånn person. Utadvent. Den beste måten for meg å få klarhet i tankene mine er når jeg snakker om dem. På en måte kan jeg nesten si at jeg tenker bedre utenfor hodet enn inni. Jeg kom til å snakke om hvilke prioriteringer jeg har gjort de siste dagene. Og av en eller annen merkelig grunn har mye av fokuset mitt vært på de små praktiske detaljene, det som ikke egentlig betyr noe, men som bør ordnes. Jeg har latt det som betyr lite få høy prioritet og det som betyr mye få liten prioritet. Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor det ble sånn. Og jeg fant ut at jeg er litt lei for det, men at det er dumt angre på det nå. Neste gang jeg drar bort ett år skal jeg gjøre det anneredes i forberedelsene :) Jeg kom dessuten til å sette ord på at jeg trenger litt tid til å tenke igjennom alle tingene før jeg drar. Jeg må være litt hjemme - hjemme i mer enn fem minutter. Denne uka har vært morsom, men en smule stressende... Jeg har vært på kafé og sagt hade til den ene og den andre, drukket kaffe spist kake, snakket om forventinger, lovet å holde kontakten, lovet å opprette facebookgruppe, spist kake, drukket kaffe, sagt hade til den ene og den andre. Nå er jeg helt kake selv. Og alle vil ha en liten bit. I morgen og på lørdag- jeg trenger et pusterom. Jeg trenger litt tid alene.

Nå drar jeg. Og egentlig er det ikke så veldig stort. 16-åringer gjør det samme. De utveksler ett år og kommer ikke hjem til jul engang. Det er jo liksom ikke så voldsomt egentlig. Jeg vet ikke om det er karakteren av det jeg skal jobbe med som gjør at folk hever øyenbrynene og sier "oj" eller "wow" eller andre utropsord. For å være helt ærlig føles dette hverken "oj" eller "wow" for meg personlig. Det er nesten en nødvendighet. Dette er noe jeg har ventet på. Jeg vet i hodet mitt at det blir utfordrende, og jeg forstår at det er noe annerledes, men jeg føler meg forberedt, klar og åpen for å ta i mot og å gå inn i oppgavene. Jeg vil reise ut og bort. Dette er en naturlig del av utviklingen. Så får vi se da... Jeg vet ikke hva som venter rundt neste sving. Og det er både skremmende og deilig på en gang.

into the wild

2008-07-30T08:44:00.000-07:00

Jeg så Sean Penns "Into the wild" og av en eller annen grunn gjorde den sterkere inntrykk på meg enn forventet. Kanskje var det spesielt de siste tjue minuttene av filmen som overrasket meg. Det som hadde begynt som en varm, humoristisk og tidvis ærlig skildring av en ung manns opprøskhet og driv, endte i en brutal og lite vakker sultedød. Erkjennelsen "Happiness is only real when shared" er en av Supertramps siste notater. To call things by their real name, er en annen tilkjempet erkjennelse, sitert med Christophers fulle navn.
En filosofisk film som etter drømmene i natt å dømme, ga meg mye nytt å tenke på. En film som jeg ikke blir ferdig med før om lenge, og som kommer til å vake i bevisthetsoverflaten i lang tid fremover. Denne filmen utfordrer forståelsen av mennesket i relasjoner, i samfunnet og i naturen og den provoserer frem nye tanker om de store temaene; livet, døden, kunsten og kjærligheten.

nedvasking

2008-06-26T09:44:00.000-07:00

Etter en lang og særdeles hyggelig frokost med far, tok jeg banen opp mot det jeg nå kan kalle mitt gamle hjem. Vel inne i den nesten tomme leiligheten fisket jeg opp radioen fra veska. Det eneste jeg klarte å tune inn var P4, men det fikk gå for nå. For denne anledningen. Jeg har alltid slitt litt med å få til analoge radioer. Jeg fungerer som en antenne selv, så derfor når jeg tror jeg har funnet et klart signal, og flytter meg bort fra apparatet, blir det bare skurr.
Vaskebøtte, salmiakk, stekeovnsrens, oppvaskklut, støvklut, skurekrem, moppestav og nal. Jeg var i gang. Jeg trakk de gule oppvaskhanskene godt opp mens ørene ble sauset inn av Rihanna og annet søppel. Det var tid for nedvasking.
Sånn tilbrakte jeg formiddagen. Jeg fant faktisk ro blant støvdotter og fettete stekeovnsvifter. Det til tross for brølet av reklamer og annet skit som kom ut av radioen. For meg handlet det om å avslutte et kapittel. Og ikke minst om konkret, fysisk arbeide. Det er noe veldig tilfredsstillende med fysisk arbeide, og da kanskje spesielt vasking. Før var det skittent -jeg vasker- og nå er det rent. Banalt kanskje, men det er nettopp det som føles bra.
I dag føltes det også bra å lukke døra bak seg. Jeg satte nøklene i låsen og visste at det var for siste gang. Nå var det ferdig. Fire år i denne leiligheten. Åtte år i denne byen.
Finale

akrobatikk

2008-06-24T01:46:00.000-07:00

Det er ikke særlig morsomt å pakke ned alle tingene sine. Det står nå kasser over alt. Jeg vasker klær, lager mat, baker kake, pakker bøker, rydder skolepapir og alt samtidig. Det føles i alle fall sånn. Også går jeg på jobb. Også forsøker jeg å organisere livet mitt, og andres, og styrearbeid, og frivillig engasjement med leirkafeer og annet rart. Jeg klør meg selv i hodet, kan ikke helt forstå hvordan jeg havnet i denne røra. Men minnes svakt at jeg en gang har uttalt at jeg elsker å ha mange baller i lufta, at jeg trives med å gjøre mye forskjellig.
Vel - denne akrobaten har snart sjonglert nok baller! Gi meg sommerferie - vær så snill! Sol, sol, sol. Og varme. Ikke regn, ikke vind og skyer. Ikke jobb, ikke flytting, ikke leir og kafe, men ferie.
Lese bok i parken!

flyttefot

2008-06-21T00:49:00.001-07:00

Hva skal jeg gjøre i sommer?
Jeg vil så gjerne mange ting. Men denne sommeren blir som sommre flest. Jobb og by og park.

Nå skal jeg pakke ned alt som er i leiligheten min. Jeg tror ikke egentlig det er så veldig mye. Men det er utrolig hva som hoper seg opp etter fire år på samme sted. Onsdag flytter jeg ut. Jeg har ikke begynt enda, og det er allerede lørdag. Jeg kommer ikke til å få gjort noe i morgen heller. Mandag skal jeg på jobb. Det blir noen intense dager...

Jeg skal flytte hjem til mamma og pappa. St.hanshaugen og bysykkel. Det blir fint. Nærme jobben, nærme byen. Kanskje litt for nærme mamma og pappa? Men bare to måneder.

Kanskje skal jeg til Lofoten. Kanskje til Beseggen. Jeg har en uke fri midt i juli. Ellers skal jeg jobbe korte dager og håpe på pent vær. Jeg skal lese bøker og jeg skal gjøre ferdig alle forberedelser til Kanada. Og jeg tror det blir fint.

Det er mange ting ved det å flytte som ikke er fint. Men det vil jeg ikke tenke på nå. Nå tenker jeg på å møte mange nye, spennende mennesker. På å bli utfordret og på å lære. Og jeg gleder meg.

ved veis ende

2008-06-06T02:41:00.001-07:00

Jeg har akkurat knatret ned de siste setningene på den siste oppgaven på det siste semesteret på bachelorgraden min på Blindern. Det er ganske utrolig å tenke på at jeg for litt mindre enn tre år siden tuslet inn på dette biblioteket for første gang. Jeg husker egentlig ikke helt hvilke forventninger jeg hadde. Derfor vet jeg ikke helt om de har blitt innfridd heller. Det jeg vet er at det har gått fort. Sinnsykt fort.
Våren 2005 hadde jeg store kvaler med å bestemme et treårig løp. TRE ÅR! Det var en hel liten evighet. Selv om jeg innerst inne visste at det kom til å gå fort, var jeg redd for alle de andre tingene jeg måtte komme til å velge bort i løpet av de tre årene. Det som har vært deilig er å to vårer på rad slippe å tenke på Høsten. "Hva skal du gjøre til høsten, a`"?
Men i vår var det jo annerledes... Jeg visste ikke hva som ventet rundt sommerens lune hjørne.
Men nå har jeg altså bestemt meg. - Toronto here I come.

Hva skal jeg så bruke dette til?
Hva skal jeg bli?

Jeg blir eldre. Det er ikke til å komme forbi. Forhåpentlig vis blir jeg også klokere, og kanskje litt visere. Jeg har nå lært at det er veldig mye interessant å vite, og at jo mer jeg lærer, jo mer ser jeg alt jeg ikke vet. Jeg har lært litt om teori og om det å anvende den. Jeg kan produsere en tekst om det meste (bare se her), og jeg har lært meg å tenke analytisk. Kanskje mest av alt har jeg lært meg enda flere bløffeteknikker.
Jada - jeg skrev bløffeteknikker. For meg handler ikke det om uærlighet. Og kanskje kan det da heller ikke kalles bløffing. Jeg tenker på det å ikke vise alle kortene sine, det være seg om du sitter med en veldig god, eller en veldig dårlig hånd.

Fortsatt står spørsmålet om hva jeg skal bruke dette til.
Jeg har ikke annet svar enn; det vil tiden vise.

Med dette gratulerer jeg meg selv med endt bachelor i nordisk litteraturvitenskap!
- ja, så sant jeg står på de to siste eksamenene :)

bøker - en kjærlighetserklæring

2008-05-31T07:35:00.000-07:00

Jeg sitter på jobb og skriver dette. Det er fryktelig ulovlig. Men det er fryktelig varmt og fryktelig få kunder. Dessuten frykter jeg at det er slik det kommer til å bli resten av sommeren. Innimellom slagene leser jeg også. Jeg leser aviser på nett, anmeldelser, blogger og jeg leser i en tjukk bok. Men det går ganske sakte å lese i den. 

Egentlig så liker jeg å lese sakte. Minuset er at jeg ikke får lest så mye som jeg vil. Men det får jeg ikke uansett. Det er bare å kaste inn håndkleet. Hjemme har jeg hyllemeter med uleste bøker. Og her i bokhandelen hvor jeg jobber..., vel det sier seg selv.

Jeg har vurdert å gjøre som bibliotekaren i Mistrys "mannen uten egenskaper"; ikke lese bøker, bare lese om bøker. Han hevder han gjør det av kjærlighet til bøkene, til litteraturen. Han kan ikke velge én, for da må han velge bort en annen. 

Men jeg gjør begge deler. Jeg velger meg noen bøker, leser om andre. Litteraturstudent i bokhandel kan ikke annet. Men noen bøker leser jeg hverken om eller i. Og det har jeg merket i dag. Det er lenge siden jeg har vært på jobb, og jeg har sannelig blitt rusten i faget. Folk spør om titler jeg ikke har hørt om. Rett under nesa mi ligger bunker av bøker jeg ikke visste skulle komme. Flausene har stått på rad i dag.

Men når det ikke er kunder, og butikken er stille, da leser jeg. For øyeblikket er det "Maya" av Jostein Gaarder. Og jeg dras med til et underlig univers, og en annerledes måte å tenke på. Og det utfordrer meg. Jeg liker å bli utfordret. Jeg liker bøker som gir motstand. Paradoksalt nok liker jeg ofte bøker jeg ikke liker til å begynne med. "They grow on me". Vi har ikke noe godt norsk utrykk for det. Hadde jeg hatt peiling på vin, ville jeg kanskje dratt en parallell med viner som blir bedre med årene. Men det er ikke helt sånn heller. Noen bøker blir bedre etter jeg har lest dem, andre er forferdelige fra første avsnitt. Det jeg ser som en viktig kvalitet er at den skal tåle å snakkes om etterpå. Den skal tenkes på etter siste side er lest. Og den skal ikke slippe taket med en gang. Men også lette bøker har sin kvalitet. De som er glemt i det du smeller permene sammen etter siste side er fortært. Lesing skal ikke være snobberi. Lesing er gøy!
Jeg elsker bøker.
 

sene kvelder

2008-04-14T13:46:00.000-07:00

Det er sent på kvelden, noe jeg synes det har vært alt for ofte i det siste. Enten er det tidlig på morgenen, eller så er det sent på kvelden. Mest det siste. Dagene har den siste tiden bare forsvunnet som sand mellom fingrene. Nå er tiden igjen sent på kvelden, og det er ikke lenger et definisjonsspørsmål, for det er etter kveldsnytt på NRK.
Hvis jeg nå tusler på badet for å pusse tenner og vaske sminke i stedet for å sitte her å knatre, noe som høres fornuftig ut, siden jeg tross alt sitter å dupper med hodet, vil jeg komme til å legge meg for å sove for så ikke å få det til. Jeg har tenkt masse på Toronto de siste dagene. Og frustrasjonen var stor da jeg i kveld mottok en etterlengtet mail som var svært fattig på informasjon. Jeg trenger å få organsisert meg og å få gjort konkrete ting. Alt det praktiske ligger forran, men jeg kan ikke sette i gang med det riktig enda. Jeg klør i fingrene etter å søke om visum, si opp leiligheten, pakke og rydde. For nå er alt bare inne i hodet. Tankene tromler rundt og rundt, og jeg kjenner et akutt behov for listeskriving.
Samtidig som jeg lengter frem mot september, kvier jeg meg for å avslutte de tingene jeg holder på med nå. Fullføre studiet, si opp jobben, ferdigstille handlingsplanen. Disse er svært lite motiverende ting. Heldigvis trenger jeg ikke master i psykologi for å ha selvinnsikt nok til å se at det handler om de tingene jeg synes er gøy, og at de er litt vanskelige å gi opp.
Vel, som så mye annet handler det nok en gang om å ta seg sammen. Drikk kaffe - få det gjort!
Men aller først må jeg komme meg i seng!